• 17.04.2015 kl. 23:29

Alene i et rom fullt av mennesker

 

Har du noen gang opplevd å føle deg alene i et rom fullt av mennesker, at det bare er deg og tankene dine som eksisterer? Eller at du er tilstede bare for å være tilstede. Har du du noen gang satt i et rom uten å få med deg noe av det som skjer rundt deg, og følt deg mer død enn levende?

 

Sånn er det nå. Jeg går rundt med alle disse tankene i hodet mitt 24/7, og jeg er så lei. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gidder å skrive dette innlegget engang, haha. Jeg føler jeg har to personer inni meg, og jeg kan gå fra å ha masse energi å være superglad til å sitte på rommet med lyset av og tårer i øynene på 1,2,3. Det er så merkelig, og ikke minst slitsomt. Jeg føler meg alene. Det er ikke fordi jeg ikke har venner som støtter meg, men det er den tanken av at ingen noensinne vil forstå hvordan jeg har det. Ingen vil noen gang forstå hvordan akkurat jeg opplever det. Jeg forstår det ikke selv engang, og det er så vanvittig frustrerende. 

 

Når jeg legger meg om kvelden gruer jeg meg til morgendagen. Det er så vondt - å vite at jeg er nødt til å komme meg gjennom denne dritten enda en dag. og jeg er for feig til å fortelle noen hvordan jeg har det. Og jeg vet at ingen vil forstå uansett. Men det er min feil, for jeg lar ingen forstå. Jeg lar ikke meg selv forstå. Helt ærlig er jeg usikker på om jeg vil. Hver dag prøver jeg å overbevise meg selv om at jeg har det bra. Men hver kveld faller alt tilbake på meg. Jeg angrer på valgene jeg har tatt, bekymrer meg for morgendagen og gråter meg selv i søvn til jeg våkner i et hav av tårer. Jeg står i speilet hver morgen å forteller meg selv "Marika, i dag skal du smile. På ordentlig" og jeg vil virkelig, men det er så vanskelig. Så utrolig vanskelig. Det er som om det sitter en skapning på ryggen min, som drar ut alt jeg har av energi og motivasjon. Jeg har supergode venner og en fantastisk familie, det skal sies. Men det er dessverre ikke alltid like lett for dem å hjelpe meg, når jeg ikke kan hjelpe meg selv engang.

Så hodet mitt er stappfullt om dagen, og jeg kjenner jeg egentlig er ganske forbanna. Rett og slett. Jeg er forbanna fordi jeg skuffer gang på gang. Jeg har vært gjennom så mye, så jeg burde klare å finne motivasjonen til å komme meg gjennom dette også. Men det viser seg og ikke være så lett. Jeg har alltid følt meg sterk psykisk, men nå føler jeg meg ikke annet enn svak. Jeg føler meg 300kg tung når jeg står opp av sengen om morgenen, og det siste jeg vil er å dra på skolen. Og bare tenke på skolen gjør meg nervøs. Når jeg sitter i klasserommet, på plassen min helt framst med døren og ser rundt på de andre som prater og ler sammen -da føler jeg meg alene. Alene i et rom fullt av mennesker. Men igjen, det er ikke fordi det det er folk som ikke gidder å prate med meg, men jeg lukker mennesker ute. Jeg ser meg rundt og vet at ingen forstår. Jeg puster, men jeg føler meg mer død enn levende.

 

Hodet mitt bryr seg bare mindre og mindre om det som hender rundt meg, og jeg føler meg rett og slett helt tom, samtidig som jeg har alle disse rare tankene i hodet. Noen ganger virker det som om livet mitt er en løgn, for det er ikke sånn jeg er. Dette er ikke meg. Jeg lengter tilbake til den positive og gledes spredene jenten jeg var for noen år siden. Jeg kunne ønske det ikke fantes noe slikt som skole syv dager i uken, haha. Jeg vil vekk, oppleve nye ting og føle meg fri. Jeg er bare femten, så jeg har mye tid foran meg, men jeg hater å vente. Jeg tror det jeg prøver å si er at jeg vil leve. Jeg trenger å føle at jeg lever. For meg er det ikke nok å bare eksistere.

 

En dag skal jeg føle meg levende igjen. Den dagen skal jeg smile, og tårene kommer til å renne nedover kinnene mine. Ikke fordi jeg er sliten og lei, men fordi jeg er glad.

 

 



Henniie

17.04.2015 kl. 23:55
Jeg skjønner hva du mener. Jeg er i en gjeng. Men jeg tar meg noen ganger i å stille meg spørsmålet er de mine venner sånn egentlig? Om jeg hadde hatt problemer, hadde de stilt opp for meg like mye som jeg er villig til å gjøre for dem?

Jeg hadde en venninne, hun kunne ringe meg til alle døgnes tider og klage på alt og alle. Problemer her, problemer der. Jeg inviterte henne med på feiringen av 20års dagen min. Oslo, limmo, full pakke. Typen min betalte alt. Et eller annet skjedde. Plutselig viste hun ikke hvem hun var sammen med, hvor hun var og så videre. Og når vi kom hjem, la hun all skyll på meg. Hun kan hilse på typen min, hun sier hei. Men meg? Jeg som dro henne utallige ganger ut av en eller annen grøfte kant, har trøstet henne utallige ganger fordi en eller annen drittsekk har brukt henne (løs som hun er).. nei...

Så hele greia har egentlig gjort at jeg stoler litt for lite på folk. Slipper dem liksom ikke riktig inn på meg, før jeg er sikker på at personen er ok. Selv ikke da, greier jeg ikke å stole fult på personer. Så mange ganger, når gjengen er samla, sitter jeg der og tenker. Ser dere meg? Noen ganger tenker jeg at jeg kunne ha forsvunnet. At de ikke hadde merket at jeg var borte. Det gjør egentlig litt vondt.

Men jeg vet innerst inne at det ikke er tilfelle. At det er selvsikkerheten min og min egen evne til å trykke meg selv ned, som prater. Tror egentlig at alle har det sånn, innimellom.

l

19.04.2015 kl. 02:06
Utrolig bra skrevet Marika!

Jeg kjenner meg så utrolig utrolig godt igjen. Jeg kunne ikke beskrevet det på en bedre måte selv. Sliter med det samme, å føle meg alene rundt andre. Som du skriver, det er ikke fordi folkene ikke vil prate med deg, men at du selv stenger dem ute. Jeg har bare fått det inn i hodet mitt at om jeg lar vær å prate med de så slipper jeg å enten si noe dumt, eller plage de med mine uinterresante ord.

Jeg er en person som har utrolig mange tanker, og hver minste lile tanke overanalyserer jeg. Så når følelsen av at ingen bryr seg slår deg, da føles det ille. Hender sååå utrolig mange ganger at jeg bare sitter hjemme på rommet mitt mens hele vennegjengen er ute. Pleier aldri å få noen invite, så ender bare opp med at jeg inviterer meg selv med på ting. Det er jeg utrolig lei av.

Uansett..

Håper ting ordner seg for deg Marika. Du er en fantastisk jente, det skal du vite.. og du stråler!

Kjenner deg sånn halvveis, men velger desverre å være anonym frem til no. Du må hvertfall vite at du ikke er alene om dette. Varme klemmer.

H

19.04.2015 kl. 16:51
Håper det ordner seg for deg Marika! Du er en sånn god jente, utrolig leit å høre at du har det så fælt... :-( men forresten, har du vurdert å begynne med Ask?

Tanika

19.04.2015 kl. 19:20
Utrolig bra skrevet Marika!

19.04.2015 kl. 21:42
du er utrolig flink å skrive! håper det ordner seg for deg.. ❤
  • Marika Bentzen

    Mitt navn er Marika Bentzen, jeg er 15 år og kommer fra Bergen. En gammel sjel i en ung kropp som fortsatt prøver å finne min plass her i verden. Følg bloggen min for å lese om livet mitt, helt upyntet.


    KONTAKT


    marikabentzen@hotmail.com

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
    hits