• 17.04.2015 kl. 23:29

Alene i et rom fullt av mennesker

Har du noen gang opplevd fle deg alene i et rom fullt av mennesker, at det bare er deg og tankene dine som eksisterer? Eller at du er tilstede bare for vre tilstede. Har du du noen gang satt i et rom uten f med deg noe av det som skjer rundt deg, og flt deg mer dd enn levende?

Snn er det n. Jeg gr rundt med alle disse tankene i hodet mitt 24/7, og jeg er s lei. Jeg skjnner ikke hvorfor jeg gidder skrive dette innlegget engang, haha. Jeg fler jeg har to personer inni meg, og jeg kan g fra ha masse energi vre superglad til sitte p rommet med lyset av og trer i ynene p 1,2,3. Det er s merkelig, og ikke minst slitsomt. Jeg fler meg alene. Det er ikke fordi jeg ikke har venner som sttter meg, men det er den tanken av at ingen noensinne vil forst hvordan jeg har det. Ingen vil noen gang forst hvordan akkurat jeg opplever det. Jeg forstr det ikke selv engang, og det er s vanvittig frustrerende.

Nr jeg legger meg om kvelden gruer jeg meg til morgendagen. Det er s vondt - vite at jeg er ndt til komme meg gjennom denne dritten enda en dag. og jeg er for feig til fortelle noen hvordan jeg har det. Og jeg vet at ingen vil forst uansett. Men det er min feil, for jeg lar ingen forst. Jeg lar ikke meg selv forst. Helt rlig er jeg usikker p om jeg vil. Hver dag prver jeg overbevise meg selv om at jeg har det bra. Men hver kveld faller alt tilbake p meg. Jeg angrer p valgene jeg har tatt, bekymrer meg for morgendagen og grter meg selv i svn til jeg vkner i et hav av trer. Jeg str i speilet hver morgen forteller meg selv "Marika, i dag skal du smile. P ordentlig" og jeg vil virkelig, men det er s vanskelig. S utrolig vanskelig. Det er som om det sitter en skapning p ryggen min, som drar ut alt jeg har av energi og motivasjon. Jeg har supergode venner og en fantastisk familie, det skal sies. Men det er dessverre ikke alltid like lett for dem hjelpe meg, nr jeg ikke kan hjelpe meg selv engang.

S hodet mitt er stappfullt om dagen, og jeg kjenner jeg egentlig er ganske forbanna. Rett og slett. Jeg er forbanna fordi jeg skuffer gang p gang. Jeg har vrt gjennom s mye, s jeg burde klare finne motivasjonen til komme meg gjennom dette ogs. Men det viser seg og ikke vre s lett. Jeg har alltid flt meg sterk psykisk, men n fler jeg meg ikke annet enn svak. Jeg fler meg 300kg tung nr jeg str opp av sengen om morgenen, og det siste jeg vil er dra p skolen. Og bare tenke p skolen gjr meg nervs. Nr jeg sitter i klasserommet, p plassen min helt framst med dren og ser rundt p de andre som prater og ler sammen -da fler jeg meg alene. Alene i et rom fullt av mennesker. Men igjen, det er ikke fordi det det er folk som ikke gidder prate med meg, men jeg lukker mennesker ute. Jeg ser meg rundt og vet at ingen forstr.Jeg puster, men jeg fler meg mer dd enn levende.

Hodet mitt bryr seg bare mindre og mindre om det som hender rundt meg, og jeg fler meg rett og slett helt tom, samtidig som jeg har alle disse rare tankene i hodet. Noen ganger virker det som om livet mitt er en lgn, for det er ikke snn jeg er. Dette er ikke meg. Jeg lengter tilbake til den positive og gledes spredene jenten jeg var for noen r siden. Jeg kunne nske det ikke fantes noe slikt som skole syv dager i uken, haha. Jeg vil vekk, oppleve nye ting og fle meg fri. Jeg er bare femten, s jeg har mye tid foran meg, men jeg hater vente. Jeg tror det jeg prver si er at jeg vil leve. Jeg trenger fle at jeg lever. For meg er det ikke nok bare eksistere.

En dag skal jeg fle meg levende igjen. Den dagen skal jeg smile, og trene kommer til renne nedover kinnene mine. Ikke fordi jeg er sliten og lei, men fordi jeg er glad.



Henniie

17.04.2015 kl. 23:55
Jeg skjnner hva du mener. Jeg er i en gjeng. Men jeg tar meg noen ganger i stille meg sprsmlet er de mine venner snn egentlig? Om jeg hadde hatt problemer, hadde de stilt opp for meg like mye som jeg er villig til gjre for dem?

Jeg hadde en venninne, hun kunne ringe meg til alle dgnes tider og klage p alt og alle. Problemer her, problemer der. Jeg inviterte henne med p feiringen av 20rs dagen min. Oslo, limmo, full pakke. Typen min betalte alt. Et eller annet skjedde. Plutselig viste hun ikke hvem hun var sammen med, hvor hun var og s videre. Og nr vi kom hjem, la hun all skyll p meg. Hun kan hilse p typen min, hun sier hei. Men meg? Jeg som dro henne utallige ganger ut av en eller annen grfte kant, har trstet henne utallige ganger fordi en eller annen drittsekk har brukt henne (ls som hun er).. nei...

S hele greia har egentlig gjort at jeg stoler litt for lite p folk. Slipper dem liksom ikke riktig inn p meg, fr jeg er sikker p at personen er ok. Selv ikke da, greier jeg ikke stole fult p personer. S mange ganger, nr gjengen er samla, sitter jeg der og tenker. Ser dere meg? Noen ganger tenker jeg at jeg kunne ha forsvunnet. At de ikke hadde merket at jeg var borte. Det gjr egentlig litt vondt.

Men jeg vet innerst inne at det ikke er tilfelle. At det er selvsikkerheten min og min egen evne til trykke meg selv ned, som prater. Tror egentlig at alle har det snn, innimellom.

l

19.04.2015 kl. 02:06
Utrolig bra skrevet Marika!

Jeg kjenner meg s utrolig utrolig godt igjen. Jeg kunne ikke beskrevet det p en bedre mte selv. Sliter med det samme, fle meg alene rundt andre. Som du skriver, det er ikke fordi folkene ikke vil prate med deg, men at du selv stenger dem ute. Jeg har bare ftt det inn i hodet mitt at om jeg lar vr prate med de s slipper jeg enten si noe dumt, eller plage de med mine uinterresante ord.

Jeg er en person som har utrolig mange tanker, og hver minste lile tanke overanalyserer jeg. S nr flelsen av at ingen bryr seg slr deg, da fles det ille. Hender s utrolig mange ganger at jeg bare sitter hjemme p rommet mitt mens hele vennegjengen er ute. Pleier aldri f noen invite, s ender bare opp med at jeg inviterer meg selv med p ting. Det er jeg utrolig lei av.

Uansett..

Hper ting ordner seg for deg Marika. Du er en fantastisk jente, det skal du vite.. og du strler!

Kjenner deg snn halvveis, men velger desverre vre anonym frem til no. Du m hvertfall vite at du ikke er alene om dette. Varme klemmer.

H

19.04.2015 kl. 16:51
Hper det ordner seg for deg Marika! Du er en snn god jente, utrolig leit hre at du har det s flt... :-( men forresten, har du vurdert begynne med Ask?

Tanika

19.04.2015 kl. 19:20
Utrolig bra skrevet Marika!

19.04.2015 kl. 21:42
du er utrolig flink skrive! hper det ordner seg for deg.. ❤
  • Marika Bentzen

    Mitt navn er Marika Bentzen, jeg er 15 r og kommer fra Bergen. En gammel sjel i en ung kropp som fortsatt prver finne min plass her i verden. Flg bloggen min for lese om livet mitt, helt upyntet.


    KONTAKT


    marikabentzen@hotmail.com

    Sk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
    hits