• 26.04.2016 kl. 19:45

EN ENSLIG LITEN REGNDRÅPE

Jeg er et kaos. En storm, et vilt uvær, fanget i en enslig liten regndråpe. Et fullstendig kaos. Ordene kommer ikke ut lenger, kroppen har sluttet å funke. Jeg tapte, igjen. Jeg har ikke klart å skrive ordentlig en gang, og det er noe av det jeg faktisk er flink til. Jeg var glad.. Skikkelig glad - men nå føler jeg at jeg blir straffet for det. For jeg har jo ikke lov til å være glad? Det er hvertfall det stemmen i hodet mitt forteller meg hver kveld. 

Jeg bør sikkert ikke skrive dette engang, men det er det eneste jeg får til. Jeg må få ut ordene, før jeg kveles av dem. Livet er et eneste stort rot, og det er hodet mitt også. Hva gjør jeg galt? Jeg forstår ikke. Hvorfor blir jeg straffet? Har jeg ikke gjort akkurat det du ba meg om? Jeg er redd for å være glad, fordi jeg vet at jeg ikke kan være glad for alltid, og at jeg faller ekstra hardt når gleden forsvinner igjen. Redd for å være trist, fordi da frykter jeg at jeg aldri vil bli glad igjen. Det er en ond sirkel. En evig ond sirkel.



Jeg er så sliten. Kroppen min jobber så innmari hardt for å ikke kollapse, og hodet mitt prøver å henge med. Jeg skal ikke gråte, jeg skal ikke le. Hva er det du vil? Jeg vil bare bli ferdig med dette. At det skal være en periode i livet mitt som jeg kan tenke tilbake på å vær glad for at den har gjort meg sterkere. Men jeg trenger at det forsvinner, uten at det tar meg med seg. Er det rart jeg er redd, når angsten har blitt en av mine nærmeste?

Å gud hvor mye jeg hater det ordet. Angst. Jeg blir kvalm. Hvorfor er det en ting? Hvorfor er det meg? Jeg drømmer om at denne kaotiske stormen en dag vil forsvinne, at det bare er et bilde fra fortiden som jeg kan se tilbake på. Er det for mye å be om? Er det feil av meg? Jeg vet ikke hva jeg skal tro lengre. Jeg har mistet troen på at dette en gang kommer til å være en erfaring,  som jeg opplevde en periode i livet mitt. Kanskje dette er meningen. Jeg vet ikke. Jeg vet ingenting. 

Jeg balanserer på en line. Hvis du kommer borti meg bare en forsiktig gang, da faller jeg ned. 

-M


JEG HADDE SATT STOR PRIS PÅ OM DU LIKTE FACEBOOKSIDEN MIN HER. 

FØLG MEG GJERNE PÅ INSTAGRAM - @MARIKABENTZEN

YOUTUBE - HER

  • 01.03.2016 kl. 17:30

JEG GRÅT, JEG FØLTE OG JEG FORTALTE

I dag gjorde jeg noe jeg aldri trodde jeg skulle gjøre. Jeg gråt, jeg følte og jeg fortalte. Jeg fortalte mamma og pappa hva som er vanskelig. Og vet dere hva? Jeg er så forbanna stolt. Stolt over meg selv. Jeg har aldri vært en person som er flink til å snakke med andre om følelsene mine, men det er noe jeg alltid har ønsket å gjøre. Når man sitter med en storm inni seg er det ingenting som hjelper mer en å fortelle. Hvertfall ikke for meg. 



 

Jeg har gått til bup en god stund nå, og mye av tiden har vi snakket om det som er vanskelig for meg og forberedt hva jeg skal si til mamma og pappa. Jeg har gruet meg innmari mye fordi jeg har vært redd for å bli misforstått, men jeg vil at de skal vite og i dag fortalte jeg dem litt. Det er fortsatt mer jeg må fortelle, men jeg må ta det steg for steg. Det er ikke lett å fortelle menneskene du er mest glad i at du har det vondt, eller hvorfor du har det vondt. 

Jeg er evig takknemlig for at jeg har to så fantastiske og unike foreldre. Det kan ikke være lett å forstå meg når jeg ikke forteller. Jeg har alltid ønsket at de skal se ting fra mitt perspektiv, og forstå, men i dag innså jeg at jeg kanskje bør se det litt fra deres perspektiv også. 

Jeg føler meg ti kilo lettere. 

-M


Jeg hadde satt stoor pris på om du hadde likt facebooksiden min HER. 

Følg meg gjerne på instagram - @marikabentzen

  • 24.02.2016 kl. 00:28

REDD FOR Å VÆRE GLAD

Det er helt stille, jeg sitter inne på rommet mitt og det er mørkt. Klokken er 22:47, og jeg bør vel egentlig sove.

Jeg skroller gjennom noen gamle bilder og begynner å gråte. Ikke fordi jeg er trist, men fordi jeg er redd. Jeg ser på bildene og den jenten jeg ser smiler fra øre til øre. Jeg har vært inni en god periode nå de siste ukene, men jeg er redd for å fortelle det til noen og redd for å innse det selv - for jeg vet at hvis jeg er glad så kommer jeg til å falle ned igjen etterpå, og fallet vil være mye hardere. Jeg er redd for å være glad. Livredd faktisk. Det er så forbanna teit. Jeg skulle vært superfornøyd med å endelig ha det bra, eller bare ha en god periode - men jeg klarer ikke. 



REDD FOR Å VÆRE GLAD

Jeg skroller videre. Fler bilder, fler minner. Jeg får en klump i magen. Hvorfor skremmer det meg? Jeg stiller meg det spørsmålet. Hvorfor Marika? Hvorfor kan du ikke bare være glad for en gangs skyld? Det er håpløst, men svaret gir så mye mening. Jeg har lyst til å slå et hull i veggen, skrike i puten - men hva hjelper det? Jeg prøver så hardt. Jeg prøver så hardt å være en glad person for menneskene rundt meg og meg selv, men det er så vanskelig. 

Jeg smiler og jeg ler, men jeg er mest redd. Det er nesten som om jeg venter på at noe galt skal skje. Jeg forbereder meg oppe i hodet mitt, jeg skriver og jeg tenker. Hvorfor får jeg ikke lov til å være glad? Jeg tror jeg er redd for det ukjente. Redd for hvor hardt jeg kommer til å falle ned hvis jeg først kommer meg opp. Jeg ser det for meg, heletiden og jeg vil ikke tenke på det. 

Jeg begynner liksom å bli litt lei. Lei av å alltid tenke på hvordan jeg har det og hvor hodet mitt er. 



 

Jeg heter Marika og jeg er redd for å være glad.

  • 23.02.2016 kl. 15:07

KOM DEG UT AV DEPRESJONEN

Jeg vil starte dette innlegget med å si at jeg er ingen ekspert, så det kan godt hende at disse punktene ikke fungerer for akkurat deg. Punktene under er ting som har funket og funker for meg, og jeg tenkte at det ville være en fin ting å dele med dere. Å være deprimert eller har angst er så utrolig vondt og slitsomt, så jeg håper noen av disse rådene kan hjelpe hvertfall èn av dere. Det ville vært nok for meg. 

1. Skriv! Sitt deg ned med dagboken din, et blankt ark eller pcen og skriv. Skriv ned alt du holder på inni deg, føler, eller ikke føler. Skriv om regnet som dunker på ruten din, vinden i håret når du går ut døren og alt annet du legger merke til. Jeg har begynt å skrive dagbok hver dag, og det hjelper faktisk mer enn jeg trodde. Dagboken blir som et lite lager for tankene og følelsene mine.

2. Snakk med noen! Det hjelper alltid å snakke med noen. Enten det er besteveninnen din, foreldrene dine eller psykologen din. Det er vel ikke den enkleste tingen å gjøre, men du blir kvitt 10kg fra skuldrene når det er over. Jeg er ikke flink til å snakke med andre om følelsene mine, men psykolog har hjulpet meg og jeg føler meg alltid litt lettere når jeg går derfra. 



3. Hør på musikk. Musikk er et språk alle forstår og jeg tror det er det som har hjulpet meg mest. Gå ned på rommet ditt, sett på høytaleren og syng for full hals! Vis alle følelsene dine. Gråt, le og skrik med hodet inn i puten. Ha musikken så høyt at du ikke kan høre tankene dine. Musikk har vært min måte å kommunisere på mange ganger - og det hjelper. Det hjelper virkelig. 

4. Gråt. Jeg tror mange er redd for å gråte, inkludert meg selv. Jeg har aldri turd å gråte foran andre med mindre det er noe trist på tv, men jeg kunne ønske jeg turde det. Å gråte er en så utrolig viktig ting. Gi deg selv lov til å gråte. Vit at det er greit. Jeg jobber med saken. 

5. Kom deg ut av huset! Ikke sitt alene på rommet ditt hver eneste dag. Da forsterker du bare angsten/depresjonen. Finn på noe gøy! Ta med deg en venn på kino, ha en jentekveld, dra på trening etc. Du kan utfordre deg selv, dra på et spennende eventyr eller gjøre noe du aldri har gjort før. Hvis du ikke vil dra til et sted hvor det er masse mennesker - ta deg en tur i skogen. Ta med deg kamera og ta bilder som du kan vise til resten av familien når du kommer hjem igjen. 

6. Finn deg en hobby. Finn deg noe du interesserer deg for. Det kan være mye. Baking, trening, blogging, tegning etc. En hobby som får deg til å tenke på noe annet og samtidig gjør deg glad!



7. Le. Latter forlenger livet, er det ikke det de sier? Se på morsomme youtube klipp, ha en kosekveld med familien din eller finn på noe kjekt. Jeg elsker å le og tror at det er noe av det viktigste for at vi skal ha det bra. 

8. Få i deg nok søvn. Søvn er utrolig viktig og du må verken få for lite eller for mye av det. Hvis du ikke får sove? Stå opp! Ikke ligg i sengen å vent på at du skal sovne. Stå opp og ikke legg deg igjen før du kjenner at du er skikkelig trøtt. 

9. Ikke stress. Stress er utrolig slitsomt. Jeg slet lenge med stress pga skole, men det er bedre nå fordi jeg tok tak i det. Snakk med læreren din så kan dere sammen finne en løsning som gjør at du slipper alt stress med skolearbeid, prøver etc. Det aller viktigste er at du kommer deg på skolen! For å unngå stress andre steder er det andre ting som går an å gjøre. Planlegg - sett deg ned hver søndag og planlegg uken. Hva skal du gjøre, hvor skal du, og hvem skal du med?  

10. Finn tid til deg selv. Ta deg et bad eller en lang dusj, gre gjennom håret ditt, ta på deg neglelakk og smør deg inn med en god bodylotion. Ta på nytt sengetøy og les en god bok, så føler du deg mye bedre. Jeg pleier av og til å tenne duftlys på rommet mitt også bare for å få det litt mer koselig. Stå opp om morgenen og fortell til deg selv i speilet "jeg ser fantastisk ut idag" selv om du ikke mener det. Dette kan gi deg bedre selvitllitt og får deg til å føle deg ti ganger bedre når du går ut døren. 

-M


Jeg hadde satt stoor pris på om du hadde likt facebooksiden min HER. 

Følg meg gjerne på instagram - @marikabentzen

  • 21.02.2016 kl. 13:55

JEG VIL SKRIVE EN BOK


Jeg er en gammel sjel i en ung kropp. Det er ordene jeg svarer når noen spør meg hvordan jeg vil beskrive meg selv, og jeg tror det stemmer ganske bra. Jeg tenker mye, og det kan være helt forferdelig til tider, men samtidig så er jeg veldig glad for det. Jeg føler så mye mer. Selv om følelsene mine gjør meg utrolig sårbar, så er jeg glad for at jeg har de også. En dag vil beina mine slutte å bære kroppen min og drømmene jeg en gang har hatt vil bare forbli drømmer, eller minner. Bloggen vil bare være en gammel blogg og tankene vil bare bli enda en tanke. Eller jeg kan glemme alt. Hvem vet? 



Alle de tomme nettene med hodet mitt fullt av tanker. Alle nettene jeg føler meg håpløs, forelsket eller glad. Jeg vil skrive om de. Jeg vil skrive om de dagene jeg har en storm inni meg og ingenting er som det skal. De dagene jeg ikke føler meg sett og de dagene jeg ikke ser annet en mørket. Jeg vil skrive om de dagene jeg har så dårlig selvtillit at jeg ikke klarer å stikke foten ut døren, eller se andre mennesker. Jeg vil skrive om hvordan det var å vokse opp som "dritten i midten", hvordan det er å føle at du mangler noe og hvordan det er å leve uten å egentlig føle at du lever. Hvordan det er å miste seg selv.

Jeg vil også skrive om de fine tingene. De dagene jeg sovner med det største smilet på munnen fordi jeg har hatt en fin dag, de gangene jeg har vært så håpløst forelsket at jeg ikke har visst hvor jeg skal gjøre av meg og de dagene jeg utfordrer meg selv. Jeg vil skrive om meg selv som 12 åring, da jeg hadde den største Lil Wayne plakaten på rommet mitt og alt jeg ønsket i verden var å bli en kjent rapper eller hiphop danser. Hvordan det var å få en lillesøster da jeg var 8 år, som i dag er min aller beste venn, og hvordan tingene jeg opplever gjør meg sterkere. 



Jeg har vært gjennom så mye allerede nå som 15 åring. Både godt og vondt - og jeg vil dele det. Som jeg har sagt mange ganger før, så er livet som en berg- og dalbane. Vi har alle oppturer og nedturer, gode dager og dårlige dager. Jeg vil vise folk at det er greit. At det er greit å føle seg helt fortapt uten å vite hvorfor. At det er sånn det er å være menneske. For det er jo det vi alle er. Mennesker. Så like men samtidig så forskjellige. Vi er formet av forskjellige historier og erfaringer, og det er en bra ting. Det gjør oss unik på hver vår måte - vi tenker forskjellig og vi har forskjellige følelser. Det er greit det også. 

Jeg vil skrive en bok. De ordene har jeg hatt i hodet mitt så lenge nå. En dag, vil jeg utgi min egen bok om mitt eget liv. Jeg vil drømme meg bort, være alene og skrive om det jeg har erfart i livet. Jeg vil skrive om meg selv, men også alt og alle rundt meg. Jeg vil skrive en bok som er ærlig, trist og glad. En bok full av ekte følelser. Jeg vil at folk skal gråte, le, føle og tenke når de leser den. At de skal lære noe, og at de leser siste side med et tomt blikk. 

-M


Jeg hadde satt stoor pris på om du hadde likt facebooksiden min HER. 

Følg meg gjerne på instagram - @marikabentzen

  • 18.02.2016 kl. 19:31

TAKK



TUSEN TAKK



Tusen tusen takk for alle de fine tilbakemeldingene jeg har fått i det siste både her på bloggen og andre steder. Jeg merker selv at jeg av og til glemmer å vise hvor takknemlig jeg er, så det er noe jeg skal bli flinkere til! Det er rart hvordan et lite klikk innpå kommentarfeltet på bloggen kan gjøre dagen min bedre. Jeg har det bra om dagen, og jeg tør endelig å innrømme det. Det er som en berg- og dalbane. Noen ganger har jeg det bra, og andre ganger ikke. Men det er greit. Det viser meg bare at jeg er et menneske, som alle andre. Bloggen er med meg uansett. Tusen takk for at dere gjør meg glad. ♥

-M


Jeg hadde satt stoor pris på om du hadde likt facebooksiden min HER. 

Følg meg gjerne på instagram - @marikabentzen
 

  • 15.02.2016 kl. 16:26

NY UKE


 HAPPY MONDAY 

Mandag igjen! Jeg føler de to siste ukene har gått veldig raskt, noe jeg syns er utrolig positivt. Jeg har lyst å si at jeg har det bra akkurat nå, men hver gang jeg forteller noen, eller meg selv, at jeg har det bra så går det rett nedover - så jeg skal ikke si det rett ut. Dere skjønner hva jeg prøver å si. Mandag, mandag, mandag - jeg vet ikke helt hva jeg syns om mandagen, men jeg vil påstå å si at dette begynner å bli en ukedag jeg liker, kanskje favoritten. Ny uke, ny energi. Eller tar jeg helt feil? Jeg liker tross alt fredagen ganske godt også. 

♦♦♦♦♦♦

Jeg har faktisk laget noen planer for denne uken! Jeg er en person som liker å ha alt planlagt, så i går fikk jeg avtalt noen planer med et par av venninnene mine. I dag tok meg og noen venninner turen bort på ikea etter skolen hvor vi spiste litt og bare snakket om alt og ingenting. Jeg har også fikset brynene mine i dag, noe jeg virkelig trengte. Har spart en stund nå, så det var deilig å få orden på de igjen. Resten av uken har jeg planer om å blogge, jobbe med skolearbeid, trene, være med venninner og så blir det kanskje en liten jentekveld til helgen. Kanskje jeg finner på noe mer å gjøre etterhvert også. Jeg syns det er mye lettere å komme meg på skolen hvis jeg har noe å glede meg til når jeg er ferdig, så vi får se hva jeg finner på! 

Jeg ønsker dere alle en super mandag! Målet mitt for de kommende ukene er å bli mer positiv - husk at bare et lite smil eller en hyggelig hilsen kan hjelpe veldig mye på humøret. Enten det er til foreldrene dine når du står opp om morgenen eller en fremmed du går forbi på gaten. Ha det i bakhodet, så kan du gjøre noen glad! Vi snakkes. 

-M

  • 08.02.2016 kl. 20:41

TOPPEN AV BAKKEN

Jeg går oppover den lange bakken, trekker et dypt pust. Det er en tidlig vinter morgen og gradstokken viser minusgrader. Kaldt. Jeg vet ikke om jeg liker det, når dagene er så mørk og kald. Det gjør meg tristere. Litt tristere. 

Jeg fortsetter å gå oppover. Bakken er lang. Egentlig så hater jeg den, men jeg pleier å gå her når jeg tenker. Ofte later jeg som at angsten min er på toppen av bakken og at jeg må komme meg til toppen hvis jeg skal klare å overvinne den. 



Folk har gått forbi mange ganger, og flere har spurt om det går bra med meg. Jeg pleier å si ja, selv om det ikke er helt sant. Jeg liker ikke å lyge, men dette er min kamp, og jeg trenger å overvinne denne kampen selv. Meg, alene.

Jeg tar meg en liten pause. Sitter meg på gjerdet, ser rundt meg. Alt føles så feil. Hvorfor skal alle rundt meg få lov til å smile, mens jeg sitter her helt tom? Hvorfor skal alle rundt meg få lov til å ha meningsløse samtaler, når jeg ikke klarer å fortelle noen hva jeg har på hjertet? Det plager meg. 

Jeg fortsetter å gå. For hvert skritt jeg tar, er jeg et skritt nærmere. Alt jeg vil er å overvinne denne angsten, men jeg er litt redd, for den har vært en del av livet mitt siden jeg var ganske liten. Tenk om jeg ikke er noe uten angsten. Tenk om angsten er meg. Det skjærer seg i magen, men jeg fortsetter å gå. Folk snakker om angst som om det ikke er noe, tenker jeg. Men angst er ikke bare angst, det ligger så mye mer bak det. Alle de slitsomme tankene, følelsen av å aldri være god nok og følelsen av å ikke klare å si det du vil si. Når en ikke snakker, da danner menneskene rundt deg sin egen tolking. De lager sine egne historier, og veldig sjeldent er disse historiene sanne.



Nå ser jeg toppen litt bedre, men den er fortsatt langt unna. Beina begynner å bli sliten og jeg er svimmel, men jeg kan ikke gi opp nå. Ikke enda. Jeg kan ikke gi opp igjen, for jeg har troen på at jeg kan klare dette. Jeg kan ikke gi fra meg den troen på meg selv.

Da kommer jeg ingen vei. 

-M


Jeg hadde satt stoor pris på om du hadde likt facebooksiden min HER. 
 
Follow

 

 

 

  • 03.02.2016 kl. 21:48

TØFFE VALG

Om ikke lenge må jeg ta et av de vanskeligste valgene jeg noensinne har tatt. Ungdomsskolen er snart over og i mars er siste fristen til å levere inn søknad til de skolene jeg vil søke på. Jeg friker ut, for jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre når jeg er ferdig på ungdomsskolen. De aller fleste har jo bestemt seg for hvilke skoler de skal begynne på allerede, men jeg? Jeg vet ikke om jeg skal gå på skole etter sommeren. Som dere sikkert har lest altfor mange ganger i mine tidligere innlegg så suger skolen all livsgnisten ut av meg og det er det siste jeg trenger akkurat nå. 



Skolen har lært meg masse, men ingenting om hvordan jeg skal ta vare på meg selv og hvorfor det er så viktig. Jeg tror jeg trenger et år på å finne meg selv og finne ut hva og hvor jeg vil i livet. Jeg vil ikke lære i et klasserom. Jeg vil reise, oppleve, erfare og snakke med andre mennesker på veien. Jeg vil samle kunnskap og ikke føle jeg blir testet hver gang jeg lærer noe nytt. Jeg vil ikke miste interessen for det jeg liker fordi jeg bekymrer meg over skole og eksamener. Jeg trenger å gjøre noe annet. Noe som får meg til å føle meg som meg igjen. Noe som gir meg inspirasjon og mot til og fortsette. Det gjør ikke skolen. I hvertfall ikke nå. 

Det er en stor avgjørelse jeg må ta, og jeg må være 110% sikker på valget. Herregud, jeg blir gal. Jeg er redd for å skuffe noen, skikkelig redd, men jeg er nødt til å ta dette valget for meg og ingen andre. For en gangs skyld er jeg nødt til å tenke på meg selv og hva som er best for meg. Jeg har fortsatt litt tid igjen til å bestemme meg, men jeg blir gal av å tenke på det hele tiden. Jeg vil egentlig bare få det overstått slik at det ikke vil være en vei tilbake. 




Om jeg velger å ta et friår så vil jeg at folk skal forstå at dette er ikke noe jeg gjør fordi jeg er lei av skole, det tror jeg de fleste ungdommer er. Jeg gjør det fordi jeg sliten både psykisk og fysisk og jeg trenger noe som gir meg livsgnisten igjen. Jeg må lære meg hvem jeg er før jeg lærer alt annet. Jeg tror det er viktigere for meg. Jeg ville nok lært masse av erfaringen også. Så da er vel egentlig spørsmålet om jeg skal gå vgs eller ta et friår etter ungdomsskolen? Kanskje kan jeg kan gå på skole i utlandet for å få en forandring? Jeg får vel tenke på det en liten stund til før jeg tar noen avgjørelser. Hvis det er noen av dere som har hatt eller skal ha et friår så tar jeg veldig gjerne imot ideer eller tips til hva jeg kunne gjort et helt år. 

-M 

  • 27.01.2016 kl. 21:05

DETTE VIL JEG GJØRE I 2016

Nå er vi snart ferdig med den første måneden i 2016. Jeg vet egentlig ikke hva jeg syns så langt, blandede følelser. Men et nytt år er det, og det er ingenting jeg kan gjøre med det, så jeg har lagd en liten liste med ting jeg vil gjøre i løpet av året. Kanskje jeg tilfører fler ting på listen etterhvert. 

 - Lese flere bøker. Jeg har alltid vært skikkelig glad i å lese bøker, men det siste halvåret har jeg helt glemt det bort. Jeg har mange bøker på bokhyllen min som venter på å bli åpnet, så nå gleder jeg meg til å drømme meg vekk i en god bok. 


  Bilder fra weheartit

- Bli flinkere til å sminke meg. Jeg har fått masse ny sminke til jul og syns det har blitt mye gøyere, så jeg skal prøve å bli flink til å sminke meg og kanskje prøve ut litt nye ting. 

- Reise. Bare å skrive det ordet får det til å krible i fingrene mine. Jeg ELSKER å reise. Dette året håper jeg og få gjøre mye av det, og vi har allerede bestilt to sydenturer i sommerfeien så nå gleder jeg meg vilt til å dra. Heldigvis er det ikke så altfor lenge til. 

- Utfordre meg selv. Jeg vil prøve litt nye ting og gjøre ting som jeg ikke har turd før. 



- Godta ting slik som det er. Jeg er nødt til å bli flinkere til det. Det er greit å ha en dårlig dag, eller ti. 

- Ta bedre vare på minner. Jeg vil investere i nytt og bedre kamerautstyr, og flere kameraer sånn at jeg alltid får tatt det med meg. Jeg skal også bli flinkere til å ta bilder og sette de inn i album slik som var vanlig før. Jeg syns det er en mye finere måte å ta vare på minnene på! 

- Finne ut hvem jeg er. Dette er noe jeg virkelig håper å oppnå før året er omme. Det er ingenting jeg ønsker mer akkurat nå enn å finne ut hvem jeg er som person og hvor jeg er på vei. Hvor framtiden bringer meg og rett og slett. 

 Har dere noe dere vil gjøre i 2016?

-M

  • 02.01.2016 kl. 14:34

FORANDRINGER

Jeg starter året med nytt design og forhåpentligvis ny bloggmotivasjon. Som jeg har sagt før så elsker jeg å blogge, og bloggen har blitt som en dagbok for meg, så jeg skal prøve å oppdatere oftere. Jeg skal sette opp en plan om hva jeg kan blogge om framover, også følge den så godt jeg kan. Det er utrolig vanskelig å finne ting man kan skrive om, men jeg skal prøve å finne den kreative siden min. Hvis det er mulig da. 

Forandring - et stikkord som skal være med meg mye i 2016. Det er så mye jeg ønsker å forandre dette året, både ting med meg som person og andre ting som bloggen, skolen og slike ting. Jeg skal bli flinkere til å holde motivasjonen oppe og prøve å være litt mer positiv. Det kan bli en utfordring, men jeg skal gjøre mitt beste. 



Jeg er fortsatt ikke helt klar for det nye året, men nå har jeg ikke annet valg enn å bare hoppe i det, så jeg tar utfordringen. Selv om det er masse tøffe valg som skal tas i år, så er det også ting jeg ser fram til. Reise, finne ut hvem jeg er, bli ferdig med ungdomsskolen, lese flere gode bøker og oppleve nye ting. Jeg håper virkelig jeg klarer å finne ut hvem jeg er dette året og bli fornøyd med meg selv. 

-M

  • 01.01.2016 kl. 03:25

NEW YEAR THOUGHTS



HAPPY NEW YEAR

Dag 1 av 365. Jeg har blandede følelser for dette nye året. Tankene er egentlig ganske tomme og jeg har veldig lyst til å gråte. Jeg var ikke helt klar for dette året enda, for jeg vet at det kommer til å bli 365 nye dager og mange vanskelige valg og avgjørelser som skal tas. 2015 var ikke snill med meg og magefølelsen sier meg at 2016 ikke blir bedre. Jeg er ikke klar helt enda. Jeg er ikke klar for nye utfordringer og nye tøffe valg. Viktige valg. Ikke aner jeg hvor jeg er på vei heller, eller hvem jeg er. For hvem er egentlig Marika? Det har jeg veldig lyst til å finne ut av. 



Jeg skal prøve så godt jeg kan å komme meg gjennom siste halvåret av ungdomsskolen, så får vi se hvor livet fører meg. Jeg skal prøve å fokusere på meg dette året. Prøve å finne meg selv og legge andre ting litt til siden. Få nye erfaringer, både dårlige og gode. Erfaringer som jeg kan lære av og ta med meg videre. Finne ut hvem jeg er og hva jeg vil.

2016 jeg ber deg om å være snill mot meg. Vær så snill. 
  • 12.12.2015 kl. 23:14

FØR ELLER SIDEN



Nå er det en stund siden jeg har vært innom her. Det har ikke hendt så mye siden sist annet enn at vinteren er på vei. Jeg vet ikke om jeg liker vinteren. Den er så utrolig vakker, men samtidig så kald og mørk. Jeg kjenner det får meg til å lengte etter late dager på stranden i Spania. Dagene er lange, og skolen tar mye av tiden min, men jeg har savnet å blogge. Jeg liker at jeg har en plass hvor jeg kan skrive akkurat hva jeg vil, når jeg vil. Bloggen har blitt en del av meg de siste årene og selv om jeg alltid kan miste motivasjonen i perioder, så er det alltid her jeg ender opp igjen. 


Jeg sier ikke at jeg er tilbake på bloggen for fullt, eller kanskje jeg er det. Om neste innlegg blir publisert imorgen eller om to uker det vet jeg ikke. Jeg bare vet at jeg har savnet bloggen, jeg har savnet å ha et sted hvor det bare kan 'handle om' meg og mine ærlige tanker. Jeg jobber fortsatt med å finne meg selv, men jeg vil ha bloggen med meg på den reisen. Reisen om å finne ut hvem jeg er og hvor jeg er på vei. Tankene er overalt om dagen, men jeg krysser fingrene for at de ender opp på riktig plass. Så da snakkes vi, før eller siden.

-M

  • 25.10.2015 kl. 23:37

'DE KJEKKE UNGDOMSÅRENE'

Skole. Det verste ordet noensinne. I snart ti år har jeg gått på skole, jeg har sittet på ræven hver eneste dag, blitt tvingt til å jobbe med masse ting jeg ikke har bruk for. Masse meningsløse ting, som vi ikke engang vet om er sanne. For hva som skjer? Jeg sitter i klasserommet som jeg snart har hatt i tre år, foran meg står læreren min å prater om alt og ingenting. Ting jeg ikke vil vite, ting jeg ikke trenger å vite. Med en gang jeg tar foten ut av skoledøren og er på vei hjem er alt dette glemt. Alt jeg skulle ha lært de seks timene jeg har satt på ræven er borte. Det går inn det ene øret og ut det andre. Enkelt og greit. 

Skolen har tatt fra meg så mye mer en det den har gitt meg. For hva har skolen gitt meg egentlig? Annet en trøtte morgener, tårer, mobbing og smerte i hele kroppen? Ingenting. Ikke en eneste ting. Hva skal jeg svare når jeg får barn og de lurer på hva jeg gjorde når jeg var liten? Skal jeg fortelle de at jeg satt våken til midt på natten å gråt på grunn av en vanskelig lekse, eller en framføring jeg gruet meg til? Det blir så feil. Hvor er de 'kjekke ungdomsårene' alle snakker så mye om? 



Kroppen min bobler av frustrasjon. For jeg drar på skolen, jeg gjør som jeg får beskjed om og jeg prøver virkelig alt jeg kan for å komme meg gjennom dagen. Men har jeg noe valg? Det er nettopp det jeg ikke har. Hver dag er jeg nødt til å gjøre oppgaver, jeg må lese høyt for klassen eller kjempe meg gjennom gymtimene som jeg virkelig hater. Gymtimene som er en stor del av angsten min. Og alt det bare fordi noen ber meg om å gjøre det. Det er så surt. Så forbanna bittert. 

Akkurat nå ligger jeg i sengen. Jeg burde lagt meg til å sove, men jeg hater tanken av at jeg må våkne igjen om åtte timer fordi jeg skal på skolen. Skolen tar fra meg all livsgnisten, og det er ingenting jeg kan gjøre med det. 

  • 15.10.2015 kl. 00:33

HVEM ER JEG

Det er så mye jeg har i hodet, så mye jeg vil fotelle. Men som vanlig, så kommer det ingenting ned på papiret. Tankene mine er over alt om dagen, og uansett hvor fin dagen har vært så sitter jeg alltid igjen med en forferdelig følelse inni meg. 

En følelse som ikke kan beskrives. Det må føles, men det unner jeg ingen. Jeg føler meg så tom, men har samtidig så mye jeg vil sette ord på. Jeg ligger godt pakket under dynen, lyset er slått av og alt er helt mørkt. Det er rart å tenke på hvor mange hemmeligheter disse fire veggene på rommet mitt skjuler. Noen fine, noen morsomme, men aller mest vonde. 



Jeg lurer på hvem jeg er. Det er noe jeg tenker ekstremt mye på. Jeg er drittlei av å være den sjenerte jenten som aldri sier noe eller blir med på ting. Når jeg er så stille så fyller folk stillheten min med sin egen tolkning. De danner sine egne historier. Historier som jeg veldig sjeldent har valgt selv, som betyr at disse historiene ikke er ekte. Jeg hater mer enn alt å ikke tørre å snakke med nye mennesker, men det er ikke noe jeg har valgt selv. 

Jeg vet ikke om jeg vil være den jenten som pynter seg hver dag og går gjerne med litt finere klær eller hun som har litt mer rocka stil og ikke har noe imot en dårlig hårdag. Kanskje er jeg ingen av delene? Vil jeg kanskje være hun som går i joggedress hver dag, med sminken fra gårsdagen og håret i en rotete hårdott? Jeg er et større spørsmålstegn enn noen gang. Aldri hadde jeg trodd at det skulle bli så vanskelig å finne meg selv. 



Jeg trodde det var så tidlig som i barnehagen man fant ut av slikt. Er det ikke da du finner ut om du liker rosa eller blått? Jeg føler jeg er 1000 forskjellige mennesker i en person. Jeg aner ikke hva jeg vil, hvor jeg skal eller om jeg kommer meg opp fra sengen imorgen. 
  • 03.10.2015 kl. 18:02

HVERT ENESTE SEKUND


For millioner av jenter verden over er skolehverdagen et mareritt. Hvert eneste sekund blir fire jenter utsatt for trakassering, vold og overgrep på skolen eller skoleveien. Overgriperne er medelever, lærere og menn i lokalmiljøet. Jeg kjenner jeg det bobler inni meg av sinne og frustrasjon. Det er på ingen måter greit at jenter skal være redd for å gå ut døren i frykt om å bli trakassert. På ingen måter. Skam gjør at mange av disse utsatte jentene er redde for å fortelle om hva de har blitt utsatt for. Ofte også på grunn av at de vil beskytte familiens ære, og at de frykter straff.  Tenk å holde på noe slikt inni seg uten å tørre å fortelle det til noen. Den følelsen må være så forbanna urettferdig. Og det er ikke greit i det heletatt. Det er så langt ifra greit som man kommer. Lover som skal hindre overgrep mot jenter brytes fire ganger i sekundet, hvor sinnsykt er ikke det?



 Konsekvensene av dette er at mange jenter slutter på skolen. Og uten fullført utdanning er det vanskelig å skape en trygg fremtid. Jeg syns det er så feigt - at personer kan ødelegge en jentes liv på den måten. Å alltid måtte være redd for å gå til eller fra skolen. Å være redd for å være på skolen. I klasserommet, i korridorene eller til og med på busstoppene. 

I år setter Plan søkelys på denne grusomme praksisen som foregår i det skjulte. I jenteaksjonen 2015 vil vi vise og fortelle hva jenter utsettes for av trakassering og vold, og slik skal vi åpne verdens øyne for hvor brutal virkeligheten er for jentene som rammes. 

Nå kan DU bidra til å forsvare jentenes rettigheter ved å gå inn på minlov.no og med et enkelt tastetrykk vedta Min lov. (Eller du kan vedta Min lov ved å trykke på knappen i boksen under).  

#minlovblogg


  • 16.09.2015 kl. 16:12

BITCH I'M FABULOUS

Jeg sitter her i mørket på rommet mitt og stiller meg selv spørsmålet; hvem er jeg? Jeg har tenkt mye på det i det siste, men jeg har egentlig ikke helt klart å gi meg selv et svar.  Hvordan er jeg som person, hvilken stil skal jeg ha, hvordan vil jeg at andre skal opfatte meg, hva er det jeg kan og ikke kan gjøre? Det er så mange spørsmål uten svar. Jeg stiller meg det spørsmålet ofte og jeg hater at jeg aldri kan svare på det. Isteden for å prøve å finne ut hvem jeg er selv, så prøver jeg å være den personen alle andre vil at jeg skal være. Hvorfor? Nei, si det. Jeg aner ikke, men jeg vet at altfor mange ungdommer har det sånn. 



Jeg syns det er dumt at denne "selvtilliten" har så stor makt over en person at den kan bestemme hva du kan - og ikke kan gjøre. Det blir jo helt feil. Vi er ca. 7 milliarder mennesker i verden, men likevel bruker vi tid på å imponere folk som ikke engang liker oss, folk vi ikke liker selv engang. Det er så rart. Av alle de 7 milliardene, er det mennesker som er akkurat som meg og deg, men vi legger ikke merke til det, fordi vi er for opptatt med å bry oss om hva andre rundt oss gjør og tenker. 

Jeg lurer på hvordan det hadde vært hvis alle verdens mennesker måtte gå med bind for øynene i bare en eneste dag, ville vi da vært mer selvsikker? For hvor mange ganger har du ikke stått i speilet å fortalt deg selv 'jeg ser helt jævlig ut'?  Hvor ofte finner du ikke noe feil med deg selv, som du føler alle andre legger merke til? De dagene da alt med deg bare er feil, feil, feil. Jeg tror vi alle har de dagene, men tenker vi noen ganger på det positive? I steden for å alltid leite etter det negative, kanskje vi skal begynne å tenke på de positive tingene ved oss selv?

Bitch, I'm fabulous. 

  • 13.09.2015 kl. 20:50

Noe mer


Nå er det ikke så veldig lenge til jeg er ferdig på ungdomsskolen. Det friker meg ut, for jeg aner ikke hva jeg skal gjøre til neste år. Vidergående sier de fleste, men jeg? Jeg tror helt ærlig at jeg ikke klarer å gå på skole neste år. Jeg slilter så vanvittig med dette året allerede og jeg har såvidt begynt. Jeg har egentlig mistet litt håpet, for dette er ikke sånn jeg ønsker å ha det. Jeg er dritt lei av å våkne hver dag og føle meg helt tom og ødelagt. Jeg er dritt lei av å gå rundt å føle at det er noe mer for meg, noe annet, uten å kunne finne ut hva. 

Dette har plaget meg veldig mye de siste ukene. Jeg blir så frustrert av å ikke vite, samtidig som alle rundt meg har sine meninger om dette og jeg ikke vil skuffe noen. Men igjen, så er jeg nødt å tenke på hva som er best for meg. Jeg har tenkt veldig mye på det i det siste - om jeg skal begynne på vgs neste år eller ikke. Jeg har hørt mye på hva andre rundt meg mener, og selvfølgelig bør jeg jo gå vidergående, men sannheten er at jeg ikke klarer det. Skolen suger all livsgnisten ut av meg, og jeg orker ikke mer. 

Jeg føler jeg trenger å finne ut hvem jeg er før jeg fortsetter videre med livet mitt. Jeg trenger litt tid til å puste og bare finne ut hva jeg lever for og jeg vet at skolen står i veien for det. Det er kanskje tidlig å tenke på slikt allerede, men jeg må ta valget i mars, så det er kanskje ikke så tidlig allikevel. Kanskje er jeg helt ute på ville veier og høres ut som den idioten som vurderer å droppe første året på vgs, men jeg føler, i hvertfall nå, at det hadde vært det mest riktige. 

X

Marika

  • 03.09.2015 kl. 21:15

13 lange trappetrinn

Jeg får ikke puste. Panikkanfall. Puten er våt av tårer og svette. Selvom det allerede er helt mørkt i rommet, så virker alt så mye mørkere. Jeg sovner endelig, før jeg våkner igjen. Jeg klarer ikke å kle på meg. Klærne som jeg fant fram i går kveld ligger der, men jeg klarer ikke å ta de på meg. Jeg er trøtt, jeg har vondt og nå, skuffet. Trappene opp føles lengre en vanlig. 13 lange trappetrinn. Jeg telte. Jeg må fortelle at jeg ikke klarer å gå på skolen. At jeg ikke klarer å kle på meg. Jeg hater det. 

  • 14.07.2015 kl. 02:03

A place where I can feel lost

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Hvor skal jeg starte? Jeg har stirret på denne skjermen i minst femten minutter nå, men fortsatt ikke klart å få ut noen ord. Jeg har noe på hjertet. Jeg har noe jeg vil si, men jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal sette ord på det uten å høres ut som jeg er helt gal. 

Livet er en berg -og dalbane. Noen ganger går det oppover mens andre ganger går det nedover. Akkurat nå er jeg et sted i midten, men jeg kan falle ned når som helst. Det er så mye jeg ønsker å gjøre, ting jeg vil oppleve og ting jeg vil si som jeg ikke har muligheten til. Jeg vil leve. Jeg vil kjenne vinden i fjeset når jeg går ut døren. På en måte så føler jeg at verden venter på meg, uansett hvor dumt det høres ut. Jeg føler det er meningen at jeg skal være et annet sted. Jeg vil hjelpe og bidra, men er låst til skolebenken i fire år til. Det knyter seg i magen når jeg skriver det, og klumpen i halsen blir bare større og større. Jeg får lyst til å gråte. Jeg hater skolen mer enn alt på jord. Det er noe jeg tror mange ungdommer er enig i, men jeg føler jeg at mitt hat for skolen er på en annen måte. Jeg er redd for skolen, på samme måte som jeg er redd for mørket og redd for å møte nye mennesker. 

Det er rart hvordan jeg kan le og smile, mens med en gang lysene slukkes er jeg der igjen - i sengen min med tårer som renner ned over kinnene mine mens jeg stirrer ut i mørket. Jeg føler jeg ikke hører hjemme her. Jeg har så reiselyst. Jeg trenger å oppleve noe nytt for å forstå livet. Jeg vil dra et sted hvor jeg kan føle meg helt fortapt. For jeg tror på nettopp det, at man ikke finner seg selv før man har mistet seg helt. Det er en vondt følelse som ikke kan beskrives.

Jeg er så sliten. Sliten av å være her, sliten av å tenke på hvor mye jeg ikke vil være her. Det er 34 dager igjen til skolestart, og bare tanken gjør at jeg får lyst å forsvinne. Folk tar meg ikke seriøst når jeg sier jeg vil vekk, og det forstår jeg godt. Men jeg tror det er vanskelig for folk å forstå hvor mye jeg faktisk mener det jeg sier. Alt jeg ønsker er å bare forsvinne for en liten stund. Føle meg litt fortapt før jeg finner ut hvem jeg egentlig er. <3

" I don't want to learn in a classroom anymore. I want to travel and talk to people and learn that way. I want to learn as I go, gathering knowledge and not being rigorously tested on it. I don't want to lose passion in the things I like because of the worry of exams. I want to be fuelled by snippets of knowledge I gain from people and be inquisitive. School has stolen my passion for the things I'm interested in and I hate it for that."

-Anonymous

  • 12.07.2015 kl. 02:37

Fri som en fugl

Jeg får ikke sove, men for engangs skyld så gjør det ingenting. Akkurat nå er det helt greit å stirre i det hvite taket. Jeg kjenner følelsen av frihet. Det er den følelsen jeg alltid får når jeg kommer ut hit, på hytten. Jeg legger fra meg alt jeg har av bekymringer, stress og tanker. Vinden som uler utenfor vinduet får meg til å smile. Det er rart å tenke på hvor mye liv det er der ute. Fugler, insekter og så utrolig mye mer. Det er helt fantastisk.

Jeg har pakket meg godt inn i dynen, med snytepapiret i ene hånden. Forkjølet tror jeg, men akkurat nå gjør det ingenting. Det er ingenting som plager meg nå, ikke engang edderkoppen som henger nede ved sengekanten eller pappa som snorker i naborommet.

Jeg tenker på fuglene som synger så fint om morgenen. Jeg gleder meg til å våkne. En dag skal jeg være like fri som dem.

God natt.

  • 09.07.2015 kl. 01:09

Å BLI KJENT MED NYE MENNESKER



Å møte nye mennesker er vanskelig, og jeg er sikker på at mangen kjenner seg igjen. Noen ber meg om å bare hoppe i det, men så enkelt er det ikke for meg. Å møte nye mennesker innebærer så utrolig mye mer. Det er en utfordring. Jeg får en klump i magen som vokser jo mer jeg tenker på det. Jeg får panikk og en enorm hodepine. Jeg forbereder hva jeg skal si, hvordan jeg skal gå, hva jeg skal gjøre og alt blir bare unaturlig. Jeg klarer ikke å være meg selv rundt nye mennesker og det er et stort problem for jeg vil jo selvølgelig ikke framstå som en person jeg ikke er. Jeg får meldinger av folk som spør om å være med meg, men jeg har blitt veldig flink til å utsette og til slutt blir det aldri noe av. Jeg er redd for å si nei, og det er så kjipt å alltid være den som avlyser eller utsetter. Folk som ønsker å bli kjent med meg, men så skyver jeg dem bare bort. Jeg føler meg så liten og dum. 

Jeg blir så utrolig frustrert, spesielt når det er personer jeg virkelig ønsker å bli kjent med. Men ting skal visst ikke være lett, haha! Det var dagens "rett fra hjerte" innlegg. Måtte bare få det ut. :) God natt. 

  • 17.04.2015 kl. 23:29

Alene i et rom fullt av mennesker

 

Har du noen gang opplevd å føle deg alene i et rom fullt av mennesker, at det bare er deg og tankene dine som eksisterer? Eller at du er tilstede bare for å være tilstede. Har du du noen gang satt i et rom uten å få med deg noe av det som skjer rundt deg, og følt deg mer død enn levende?

 

Sånn er det nå. Jeg går rundt med alle disse tankene i hodet mitt 24/7, og jeg er så lei. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gidder å skrive dette innlegget engang, haha. Jeg føler jeg har to personer inni meg, og jeg kan gå fra å ha masse energi å være superglad til å sitte på rommet med lyset av og tårer i øynene på 1,2,3. Det er så merkelig, og ikke minst slitsomt. Jeg føler meg alene. Det er ikke fordi jeg ikke har venner som støtter meg, men det er den tanken av at ingen noensinne vil forstå hvordan jeg har det. Ingen vil noen gang forstå hvordan akkurat jeg opplever det. Jeg forstår det ikke selv engang, og det er så vanvittig frustrerende. 

 

Når jeg legger meg om kvelden gruer jeg meg til morgendagen. Det er så vondt - å vite at jeg er nødt til å komme meg gjennom denne dritten enda en dag. og jeg er for feig til å fortelle noen hvordan jeg har det. Og jeg vet at ingen vil forstå uansett. Men det er min feil, for jeg lar ingen forstå. Jeg lar ikke meg selv forstå. Helt ærlig er jeg usikker på om jeg vil. Hver dag prøver jeg å overbevise meg selv om at jeg har det bra. Men hver kveld faller alt tilbake på meg. Jeg angrer på valgene jeg har tatt, bekymrer meg for morgendagen og gråter meg selv i søvn til jeg våkner i et hav av tårer. Jeg står i speilet hver morgen å forteller meg selv "Marika, i dag skal du smile. På ordentlig" og jeg vil virkelig, men det er så vanskelig. Så utrolig vanskelig. Det er som om det sitter en skapning på ryggen min, som drar ut alt jeg har av energi og motivasjon. Jeg har supergode venner og en fantastisk familie, det skal sies. Men det er dessverre ikke alltid like lett for dem å hjelpe meg, når jeg ikke kan hjelpe meg selv engang.

Så hodet mitt er stappfullt om dagen, og jeg kjenner jeg egentlig er ganske forbanna. Rett og slett. Jeg er forbanna fordi jeg skuffer gang på gang. Jeg har vært gjennom så mye, så jeg burde klare å finne motivasjonen til å komme meg gjennom dette også. Men det viser seg og ikke være så lett. Jeg har alltid følt meg sterk psykisk, men nå føler jeg meg ikke annet enn svak. Jeg føler meg 300kg tung når jeg står opp av sengen om morgenen, og det siste jeg vil er å dra på skolen. Og bare tenke på skolen gjør meg nervøs. Når jeg sitter i klasserommet, på plassen min helt framst med døren og ser rundt på de andre som prater og ler sammen -da føler jeg meg alene. Alene i et rom fullt av mennesker. Men igjen, det er ikke fordi det det er folk som ikke gidder å prate med meg, men jeg lukker mennesker ute. Jeg ser meg rundt og vet at ingen forstår. Jeg puster, men jeg føler meg mer død enn levende.

 

Hodet mitt bryr seg bare mindre og mindre om det som hender rundt meg, og jeg føler meg rett og slett helt tom, samtidig som jeg har alle disse rare tankene i hodet. Noen ganger virker det som om livet mitt er en løgn, for det er ikke sånn jeg er. Dette er ikke meg. Jeg lengter tilbake til den positive og gledes spredene jenten jeg var for noen år siden. Jeg kunne ønske det ikke fantes noe slikt som skole syv dager i uken, haha. Jeg vil vekk, oppleve nye ting og føle meg fri. Jeg er bare femten, så jeg har mye tid foran meg, men jeg hater å vente. Jeg tror det jeg prøver å si er at jeg vil leve. Jeg trenger å føle at jeg lever. For meg er det ikke nok å bare eksistere.

 

En dag skal jeg føle meg levende igjen. Den dagen skal jeg smile, og tårene kommer til å renne nedover kinnene mine. Ikke fordi jeg er sliten og lei, men fordi jeg er glad.

 

 



  • Marika Bentzen

    Mitt navn er Marika Bentzen, jeg er 15 år og kommer fra Bergen. En gammel sjel i en ung kropp som fortsatt prøver å finne min plass her i verden. Følg bloggen min for å lese om livet mitt, helt upyntet.


    KONTAKT


    marikabentzen@hotmail.com

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
    hits