Jeg vokser
For noen år siden likte jeg ikke det jeg så i speilet. Jeg likte ikke hvordan jeg så ut eller hvordan kroppen min var. Jeg ble mobbet når jeg var yngre fordi jeg var så tynn, og det gjorde at jeg rett og slett syns det var vanskelig å godta meg selv. Dette gjorde noe med meg som fikk meg til å føle meg usikker på meg selv og jeg tror det er en stor del av grunnen til at jeg fortsatt er usikker og sjenert den dag idag. Jeg følte lenge at jeg ikke var verdt like mye som alle andre og at jeg ikke fortjente å være glad. Det var helt vanlig for meg, og jeg tenkte at alle hadde det på samme måte.
Dette problemet ble enda verre da jeg begynte på ungdomsskolen i fjor sommer. Noen dager var jeg så sliten og lei at jeg ikke kom meg på skolen, og ofte kom jeg med unnskyldninger til mamma og pappa om at jeg følte meg dårlig, og var syk. Jeg gjorde hva som helst for å ikke snakke om det. Jeg klarte ikke, og klarer fortsatt ikke å åpne meg for folk.
Men heldigvis lærte jeg meg å se framover, og ikke bry meg om de andre som ikke likte hvem jeg var. Jeg lærte meg å være fornøyd med hvordan jeg så ut. Greit nok, jeg har langt ifra det vakreste utseendet, men jeg er ikke stygg heller. Alle er fine på sin egen måte, er det ikke det dem sier? Det er altfor mange idag som sliter med å godta seg selv. Det er utrolig trist, men samtidig så skjønner jeg det godt. I dagens samfunn er det jo et enormt press, som påvirker hvordan mange ser på seg selv.
Det dårlige selvbildet henger fortsatt litt igjen, men troen på meg selv vokser sammen med meg, og drømmene mine.
