• 25.10.2015 kl. 23:37

'DE KJEKKE UNGDOMSÅRENE'

Skole. Det verste ordet noensinne. I snart ti år har jeg gått på skole, jeg har sittet på ræven hver eneste dag, blitt tvingt til å jobbe med masse ting jeg ikke har bruk for. Masse meningsløse ting, som vi ikke engang vet om er sanne. For hva som skjer? Jeg sitter i klasserommet som jeg snart har hatt i tre år, foran meg står læreren min å prater om alt og ingenting. Ting jeg ikke vil vite, ting jeg ikke trenger å vite. Med en gang jeg tar foten ut av skoledøren og er på vei hjem er alt dette glemt. Alt jeg skulle ha lært de seks timene jeg har satt på ræven er borte. Det går inn det ene øret og ut det andre. Enkelt og greit. 

Skolen har tatt fra meg så mye mer en det den har gitt meg. For hva har skolen gitt meg egentlig? Annet en trøtte morgener, tårer, mobbing og smerte i hele kroppen? Ingenting. Ikke en eneste ting. Hva skal jeg svare når jeg får barn og de lurer på hva jeg gjorde når jeg var liten? Skal jeg fortelle de at jeg satt våken til midt på natten å gråt på grunn av en vanskelig lekse, eller en framføring jeg gruet meg til? Det blir så feil. Hvor er de 'kjekke ungdomsårene' alle snakker så mye om? 



Kroppen min bobler av frustrasjon. For jeg drar på skolen, jeg gjør som jeg får beskjed om og jeg prøver virkelig alt jeg kan for å komme meg gjennom dagen. Men har jeg noe valg? Det er nettopp det jeg ikke har. Hver dag er jeg nødt til å gjøre oppgaver, jeg må lese høyt for klassen eller kjempe meg gjennom gymtimene som jeg virkelig hater. Gymtimene som er en stor del av angsten min. Og alt det bare fordi noen ber meg om å gjøre det. Det er så surt. Så forbanna bittert. 

Akkurat nå ligger jeg i sengen. Jeg burde lagt meg til å sove, men jeg hater tanken av at jeg må våkne igjen om åtte timer fordi jeg skal på skolen. Skolen tar fra meg all livsgnisten, og det er ingenting jeg kan gjøre med det. 

  • 15.10.2015 kl. 00:33

HVEM ER JEG

Det er så mye jeg har i hodet, så mye jeg vil fotelle. Men som vanlig, så kommer det ingenting ned på papiret. Tankene mine er over alt om dagen, og uansett hvor fin dagen har vært så sitter jeg alltid igjen med en forferdelig følelse inni meg. 

En følelse som ikke kan beskrives. Det må føles, men det unner jeg ingen. Jeg føler meg så tom, men har samtidig så mye jeg vil sette ord på. Jeg ligger godt pakket under dynen, lyset er slått av og alt er helt mørkt. Det er rart å tenke på hvor mange hemmeligheter disse fire veggene på rommet mitt skjuler. Noen fine, noen morsomme, men aller mest vonde. 



Jeg lurer på hvem jeg er. Det er noe jeg tenker ekstremt mye på. Jeg er drittlei av å være den sjenerte jenten som aldri sier noe eller blir med på ting. Når jeg er så stille så fyller folk stillheten min med sin egen tolkning. De danner sine egne historier. Historier som jeg veldig sjeldent har valgt selv, som betyr at disse historiene ikke er ekte. Jeg hater mer enn alt å ikke tørre å snakke med nye mennesker, men det er ikke noe jeg har valgt selv. 

Jeg vet ikke om jeg vil være den jenten som pynter seg hver dag og går gjerne med litt finere klær eller hun som har litt mer rocka stil og ikke har noe imot en dårlig hårdag. Kanskje er jeg ingen av delene? Vil jeg kanskje være hun som går i joggedress hver dag, med sminken fra gårsdagen og håret i en rotete hårdott? Jeg er et større spørsmålstegn enn noen gang. Aldri hadde jeg trodd at det skulle bli så vanskelig å finne meg selv. 



Jeg trodde det var så tidlig som i barnehagen man fant ut av slikt. Er det ikke da du finner ut om du liker rosa eller blått? Jeg føler jeg er 1000 forskjellige mennesker i en person. Jeg aner ikke hva jeg vil, hvor jeg skal eller om jeg kommer meg opp fra sengen imorgen. 
  • 03.10.2015 kl. 18:02

HVERT ENESTE SEKUND


For millioner av jenter verden over er skolehverdagen et mareritt. Hvert eneste sekund blir fire jenter utsatt for trakassering, vold og overgrep på skolen eller skoleveien. Overgriperne er medelever, lærere og menn i lokalmiljøet. Jeg kjenner jeg det bobler inni meg av sinne og frustrasjon. Det er på ingen måter greit at jenter skal være redd for å gå ut døren i frykt om å bli trakassert. På ingen måter. Skam gjør at mange av disse utsatte jentene er redde for å fortelle om hva de har blitt utsatt for. Ofte også på grunn av at de vil beskytte familiens ære, og at de frykter straff.  Tenk å holde på noe slikt inni seg uten å tørre å fortelle det til noen. Den følelsen må være så forbanna urettferdig. Og det er ikke greit i det heletatt. Det er så langt ifra greit som man kommer. Lover som skal hindre overgrep mot jenter brytes fire ganger i sekundet, hvor sinnsykt er ikke det?



 Konsekvensene av dette er at mange jenter slutter på skolen. Og uten fullført utdanning er det vanskelig å skape en trygg fremtid. Jeg syns det er så feigt - at personer kan ødelegge en jentes liv på den måten. Å alltid måtte være redd for å gå til eller fra skolen. Å være redd for å være på skolen. I klasserommet, i korridorene eller til og med på busstoppene. 

I år setter Plan søkelys på denne grusomme praksisen som foregår i det skjulte. I jenteaksjonen 2015 vil vi vise og fortelle hva jenter utsettes for av trakassering og vold, og slik skal vi åpne verdens øyne for hvor brutal virkeligheten er for jentene som rammes. 

Nå kan DU bidra til å forsvare jentenes rettigheter ved å gå inn på minlov.no og med et enkelt tastetrykk vedta Min lov. (Eller du kan vedta Min lov ved å trykke på knappen i boksen under).  

#minlovblogg


  • Marika Bentzen

    Mitt navn er Marika Bentzen, jeg er 15 år og kommer fra Bergen. En gammel sjel i en ung kropp som fortsatt prøver å finne min plass her i verden. Følg bloggen min for å lese om livet mitt, helt upyntet.


    KONTAKT


    marikabentzen@hotmail.com

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
    hits